De som kjenner meg vet at jeg snakker mye om blodtyper på katt, og for meg er det viktig. Hvorfor? Jo, fordi den første katten jeg kjøpte som var ment til avl og utstilling hadde blodtype B, og jeg har etterhvert lært at meningene omkring avl på B katter er mange, og at kunnskapen i mange tilfeller er litt sviktende.

Av Sissel Johansen

Jeg har mange ganger blitt spurt om hvorfor man bør teste kattene sine, hva er vitsen? Jo, vitsen er at hvis mor har B-blod, står eventuelle unger med A-blod i fare for å dø hvis hun ammer dem de første timene etter at hun er født. Sjekker man hvilken blodtype mor har før parringen, så kan det være en billig forsikring mot at hennes kattunger skal dø av neonatal isoerythrolysis (NI) i løpet av kort tid etter fødselen.

Det andre jeg ofte hører, er at man bare må teste kattunger etter B-blod mødre. Ja, det er flott hvis man gjør det, men husk nå at B-blod arves recessivt, så det beste hadde vært hvis alle testet alle sine avlskatter. Å tro at to A-blods katter kun gir A-blods avkom, er som å gå ut fra at to brune birmaer kun gir brune avkom. Det er ikke fullt så enkelt når man har å gjøre med recessive annlegg.

Vel, det første jeg tenkte da jeg fikk vite resultatet på blodprøven til min Ninja, var å finne en passende B-blods hannkatt til jenta mi. Det var det som slo meg som det mest naturlige å gjøre, og det skulle vel bli en enkel sak, tenkte jeg. Men dengang ei. Til dags dato vet jeg ikke om noen B-blods hanner i Norge, i Sverige vet jeg om to. Når man tenker på at ca 1/3 av birmaene har B-blod, så er det rart og trist at B-blods hannene er så usynlige i miljøet.

Før jeg parret Ninja leste jeg det som var å lese om B-blod, og ble ganske overrasket og trist over den negative holdningen til avl på B-blods birmaer. Jeg oppdaget fort at Devon miljøet har en stor andel B-blods katter, og et avslappet forhold til avl på blodtype B, så det ble naturlig å vende meg til det miljøet for tips, råd og hjelp. Alle de jeg har hatt kontakt med har vært utrolig imøtekommende og positive og saklige når jeg har spurt om råd.

Men det var først da jeg leste en artikkel på Birmasällskapets hjemmesider at jeg bestemte meg for å beholde min Ninja som avlskatt. Denne artikkelen sa at så mange som 1/3 av birmaene har B-blod og ytterligere 1/3 er bærere av B-blod. Skal man forsøke å avle bort B-blod, så må man utelate 2/3 av birmakattene fra avl, og det sier seg selv hva dette vil gjøre med avlsbasen...

Når man i tillegg vet at det ikke finnes tester som kan fortelle om en katt bærer anlegg for B-blod eller ikke, og å utelate den andelen katter som er bærere dermed ikke er mulig, så begynner man å forstå hvor umulig det blir å ”avle bort” B-blod. Hvilke andre grunner har man for ikke å avle på B-blods katter? Ingen slik jeg ser det. Denne artikkelen åpnet øynene mine, og gjorde at jeg bestemte meg for å avle på min Ninja med god samvittighet.

Når min hunnkatt skulle ha sitt første kull, valgte jeg å parre henne med en A-blods hanne.Tilfeldigvis var hans mor en B-blods hunne, og det betydde uendelig mye for meg å ha en oppdretter med B-blods erfaring å spørre til råds. For å være første gangs oppdretter med en B-blods hunne er ikke enkelt, det skal jeg innrømme. På forhånd hadde jeg fått engangssprøyter av min veterinær, og kjøpt melkepulver som jeg skulle mate ungene med de første 16-24 timene. Når tiden var inne kom Ninja for å vekke meg, fødselen var i gang. Hun fikk fem store sterke flotte unger!

Jeg hadde kjøpt en baby body som jeg tok på Ninja, og jeg begynte å mate ungene med melkeerstatning. Det var vanskelig, men de fikk nå i seg noe. Men så viste det seg at bodyen jeg hadde kjøpt til Ninja var alt for stor, så ungene kom til pattene hennes. Det er utrolig hvor sterkt instinktet er! Resultatet ble desverre at to av ungene utviklet NI. Den ene utviklet alle de typiske tegnene; Den fikk blodig avføring, slapp og uinteressert i å spise og den ble etterhvert gul av gulsott. Etter to dager døde den. Den andre, en liten jente vi kaller Noora ((N)Solstorm’s Koh-I-noor), fikk en mild form for NI; ”blodig haletupp”, som i noen tilfeller fører til at vevet dør, og man må amputere halen. Men Noora kom seg heldigvis igjen uten varige mèn. Snart var hun like frisk og rask som sine tre søsken.

Å ha en B-blods hunne krevet litt ekstra planlegging, og litt ekstra mot. Det er ikke enkelt å ta ansvar for de små livene de aller første skjøre timene. Hvis flere hadde testet både sine hunnkatter og sine hannkatter hadde man kunne gjennomført flere B+B parringer, slik de gjør hos andre raser. Dette vil gjøre situasjonen enklere både for katten og for oppdretteren. Jeg har lagt merke til at man i Sverige har gjort noen slike parringer også på birma, og håper etterhvert at jeg også kan la min Ninja få møte en passende B blods hanne.