| Home |
 and memories build a lane and bring you back again.
|
| Det hjelper ikke å ha en vilje av stål hvis kroppen ikke vil mer.
Det hjelper ikke å ha et hjerte av gull hvis hjertet ikke vil slå for deg så du kan få leve.
Hindusmen sier at når man blir født får man utdelt et visst antall åndedrag. I natt brukte du opp dine aller siste. Da klarte du ikke å kjempe lenger.
For oss som sitter igjen er det bare tårer og tomhet. Men samtidig vissheten om at det var bra at du fikk slippe. Vi er veldig takknemlig for at vi fikk bli kjent med deg. Du var jo mammaen her i huset. Som passet på at alle hadde det bra. Jeg skulle ønsket nå at vi hadde avsluttet livet ditt litt før, men du måtte få en sjanse. Du fortjente en sjanse! Sov godt nå Mia Sissel |
Mia ble sendt til Hege på slutten av løpetiden når vi kom hjem fra ferien vår på Kypros. Siden løpetiden nesten var over, så var var det usikkert om hun hadde tatt seg. Spenningen sto i taket da Hilde tok turen og bekrefte våre mistanker om at Mia med stor sannsynlighet var drektig. Det var første gang Enok skulle bli pappa, så både vi og Hege var veldig spent. Mia var glad og fornøyd, og nøt oppmerksomheten hun fikk. Noe med irritabel ble hun på Ninja, men det skulle bare mangle... Ninja er stort sett bare ute etter å erte de gamle damene, og det blir for mye for en gravid dame må vite! Men lykken skulle ikke vare. På fredag hadde jeg besøk av noen som skulle kjøpe et akvarium av meg. For å kunne ha dørene åpne mens vi bærte ut dette, skulle jeg lukke kattene inne på mitt soverom. Jeg løftet Mia opp for å bære henne opp på rommet, og midt i trappen satte hun i et skrik og en brumming langt nede fra halsen. Når jeg satte henne ned igjen var bakbena rare. Jeg gikk ned igjen og bærte ut karet, deretter sendte jeg Mats inn for å se til Mia. Han sa bare at hun gjemte seg under senga, og det er veldig uvanlig Mia-oppførsel. Jeg så på dette som temmelig alvorlig, og bestemte meg for å ringe til Hege. Samtidig som jeg snakket med henne gikk jeg opp til Mia for å lokke henne ut med frysetørret sei. Det synet som møtte meg da var grusomt!! Mia kom krypende på forbena med bakbena hengene etter seg. De var helt lamme!! Jeg ble helt forskrekket, og ringte dyrlegen. Hun ville ikke gi Mia noe siden hun var gravid, og sammen bestemte vi oss for at vi skulle ha Mia i bur til dagen etter og deretter komme til konsultasjon. Det virket som Mia fant seg til rette med dette. Etter en urolig natt, sto jeg opp for å sjekke til Mia på morgenen. Hun lå i do-kassen sammen med to dødfødte kattunger. Hun hadde abortert! Hun hadde prøvd å vaske ungene rene, men de ble født alt for tidlig så de hadde aldri livets rett. Mats hjalp meg med å løfte Mia mens jeg fikk fjernet forstrene. Jeg klarte ikke å løfte Mia, jeg var så redd for å gjøre henne vondt eller skade henne enda mer. Heldigvis hjalp Mats meg kjempemye. Det ble ny telefon til dyrlegen, og det ble satt av god tid til undersøkelser av Mia. Deretter ble det telefon til Hege med de triste nyhetene. Mats ble med meg til dyrlegen, å takk og pris for det! Jeg ble sent ut av undersøkelses-rommet et par ganger av frykt for at jeg skulle gå i bakken. Først ble det tatt røntgen av Mia. Det var ingen flere unger, og ingen brudd eller andre synlige problemer med skjelettet. Deretter fikk Mia en sprøyte for at livmora skulle trekke seg sammen og kvitte seg med det som evnt skulle være igjen der inne. Hun fik en sprøyte med smertestillende, en med anti-imflammatorisk og intravinøs væske. Så ble det tatt blodprøver av henne. Deretter ble vi sent hjem for å håpe at lammelsene skulle bli bedre - fort! Dommen var: 1) hurtig bedring i bena slik at vi ser fremgang - da kan vi sterilisere henne. 2) forverring av livmorbetennelse (som er veldig vanlig ved aborter) før vi ser tegn til bedring av lammelsen - da bør hun avlives. Så var det bare å vente på fremgang, og utrolig nok virket det som den kom! Det viste seg at Mia har kontoll over blæren og hun klarte å komme seg opp i kassen for å gå på do. De viste seg også at Mia prøvde hardt å komme seg på bena, men hun kunne ikke bruke dem noe særlig. Hun hadde også begynt å vaske seg, og det tok vi som et godt tegn. Hun ble ikke slapp, så det var ingen tegn på at livmorbetennelsen kom ut av kontroll slik veterinæren fryktet. Vi hadde henne i et bur slik at hun skulle holde seg rolig, og ikke slepe seg rundt i huset å skade seg enda mer. Vanligvis holder vi aldri kattene våre i bur, men i denne spesielle situasjonen gjorde vi det. Hennes siste levedag fikk hun av en eller annen grunn ekstra mye oppmerskomhet fra oss. Hun fikk være litt ute på gulvet. Hun virket veldig lei av å sitte i bur, og savner de andre kattene.Siden ryggraden viste seg å være helt ok, så trodde veterinæren at lammelsen kom på grunn av en blodpropp, vi fikk derfor beskjed om å massere de kalde og livløse bena hennes. Hun var ganske skitten i baken etter aborten, så jeg børstet og stelte henne. Hun nøt hvert sekund! Dette gjengjeldte hun ved å slikke hånden min intenst! Neste morgen fant vi henne død i buret. Mia var husets mamma. Hun elsket barn, både kattebarn og våre menneskebarn. Både jeg og Mats fikk oss et støkk av denne opplevelsen. Og jeg tenkte mye på om jeg virkelig ønsket å drive oppdrett etter dette. Men når alt kom til alt bestemte jeg meg for å prøve. De rører opp mye følelser disse kattene og det har blitt en god del tårer, men vi håper med tiden at de positive tingene vil veie opp for de negative. |
03.08.04 we lost Mia. Without no warning she suddently one evening went paralysed in her hind feet. I called the vet immidiatley on the phone. Since Mia was pregnant there was nothing the vet could give Mia without hurting the kittens inside her, so she told me to put Mia in a cage to give her some peace and come in as early as possible the next day. It didn't seem like Mia was in pain so I agreed to that. But the next day everything had turned from bad to worse. During the night she lost her unborn kittens... We brought her in and took some x-rays of her. There were no more kittens inside her, the x-rays also told us her spine was ok. Since her spine was ok, the vet thought the lameness was due to a blood clot. Mia was given, among other things, some painkillers and anti imflammatory medication and we were sent home with the cat to see if her condition would improve. Well at home we put Mia in her cage again. We normally never ever keep our cats in cages , but we didn't want her to try to move around the house, dragging her feet behind her, hurting herself even more so in this special case we did. She was a sore sight, but still alert and wanting attention both from us and from our other cats. The "verdict" from the vet was one of two possibilities. One was that she improved quicly so that she could be neutered, and the other was that she didn't improve, or got worse, and we had to put her to sleep... So we brought her home, hoping for the best to happen. And it seemed for us like she showed some improvement. She was able to use the toilet, she cleened herself and she tried to use her legs properly. We had been told to massage her cold and lifeless legs, so we did. The last night she was with us we gave her, for some unknown reason, some extra-special attention, we brushed and cleaned her (after the abortion) and since she always loved to get brushed she licked my hand intensly while I was brushing her. The next morning we found her dead in her cage. Mia was a very sweet girl who took pride in beeing the care-taker in our family. She loved children, both feline and human, and her death was a tragedy to us. |
